Jeg føler jeg snakker "dritt" om ungen min.

Dette sier mange foreldre til meg under hjelpestønadssamtalene våre.

Jeg kan forstå at det kan føles slik, men det er ikke sånn det egentlig er.

Ofte så blir jeg litt trist når jeg hører det.

Mange føler på dårlig samvittighet for at de forteller hvordan hverdagen er.

Det er viktig å huske at du snakker ikke om barnet ditt, du snakker om sykdommen til barnet ditt.

Du snakker om de hindringene barnet ditt lever med hver dag, du snakker om belastningen barnet bærer på, og allikevel står opp hver dag og håndterer det som kommer.

Du snakker om belastningen familien lever med hver dag, og samtidig gjør det beste ut av de kortene dere har fått utdelt.

Hadde barnet hatt en slik oppførsel, eller trengt den hjelpen barnet får om barnet ikke hadde levd med ekstra utfordringer? - Jeg tror svaret er nei.

De aller aller fleste jeg snakker med ønsker det aller beste for barna sine, det ligger mange tanker og diskusjoner bak hver avgjørelse som er tatt.

Det ligger mange kamper, mange tårer og mange følelser bak de ansiktene jeg møter i mine hjelpestønadstimer.

Så nei, du snakker ikke dritt om barnet ditt, du forklarer hvor mange hinder, hvor sterke og tøffe både barna deres og dere selv er!



16 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle