Nå skal jeg bli litt personlig.

Etterpåklokskapen er den beste vitenskapen sier min mor alltid, og det er sant.

Jeg har sittet å laget bilder til mine sosiale medier kanaler.

Flotte quotes som skal pryde kanalene mine fremover i tid, en god blanding av ting som skal inspirere deg og meg selv.

Quotes om å la prosessen gå sin gang, kontrollere egen holdning til prosessen osv.

Alt dette er veldig sant, men veldig enkelt å si og vanskelig å gjøre.

Når jeg ser tilbake på min egen reise er det etterpåklokheten som slår inn.

Jeg ser hva jeg gjorde feil, og hvordan jeg gjorde min egen reise mye vanskeligere enn det den hadde trengt å være.

Dette er også endel av det jeg mener det er viktig å formidle i min rolle i Råd og veiledning i møte med NAV.

Dette har stått så klart for meg, og derfor var overraskelsen stor da jeg fant ut at jeg var i ferd med å gjøre akkurat det samme på en annen setting i livet.


Det er her det begynner å bli personlig.

Jeg er nemlig ganske overvektig.

Såpass mye at jeg har vurdert å operere meg.

Igjen befant jeg meg i samme setting og gjorde akkurat det samme som jeg hadde gjort i prosessen med NAV.

Jeg følte at jeg var på et sted der noen andre igjen skulle bestemme over livet mitt, og igjen følte jeg på akkurat de samme følelsene som jeg følte på i NAV prosessen.

Foran meg satt det en tynn lege som spurte meg om jeg hadde prøvd å slanke meg.

Jeg må si jeg ble dødelig fornærmet!

Det var et så dumt spørsmål at jeg nesten ikke ville svare på det engang, jeg kjente armene gikk i kors over magen, og at motstanden i meg økte for hvert minutt jeg satt der inne.

Jeg følte meg nedverdiget, liten, avkledd og tråkket på.

Alt kokte ned til tall.

I NAV perioden var det også tall.

Hvor mange tiltak man hadde vært, er restarbeidsevne vurdert osv osv.

I denne prosessen var det veide jeg nok - nope 2 kg for lite.

Seriøst?!

Faen, jeg skulle ikke vært på do den dagen, eller tisset rett før jeg gikk inn.

Da hadde jeg vært tung nok.

Alt kokte ned til tall.

Jeg kom inn i ett firkantet system.


Det ble bestemt at jeg skulle sendes på slankekurs.

Igjen ble jeg dødelig fornærmet.

Tror dere virkelig ikke at jeg har prøvd det?!

Tankene om "hvorfor gidder jeg dette" dukket opp.

Jeg var sint og første tanke var å drite i det.

Det var den eneste måten jeg følte jeg kunne ta kontroll over situasjonen på.

Jeg er eksepsjonelt dårlig i slike situasjoner.

Jeg blir trassen, sint og sier ting som kan bli brukt mot meg i ettertid.




Det var den eneste måten jeg følte jeg kunne ta kontroll over situasjonen på. Jeg blir trassen, sint og sier ting som kan bli brukt mot meg i ettertid.

Så selv om jeg har fått NAV på avstand så ser jeg jo at jeg var i ferd med å gjøre akkurat det samme igjen.

Jeg var i ferd med å gå i fellen av å si "gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør".

Jeg ble kalt inn til kurs, og vurderte sterkt å ikke dra.

Det bydde meg imot, og jeg følte jeg ble presset til å kaste bort tid på noe jeg vet ikke vil fungere - fordi jeg har prøvd det flere ganger selv.


Heldigvis så jeg hva jeg var i ferd med å gjøre, og gjorde derfor et valg!

Jeg skal gå inn med samme holdning som jeg ber andre gjøre.

Jeg skal stole på prosessen.

Jeg må igjennom løpet uansett, og kan faktisk velge hvordan dette løpet blir selv.

Jeg kan gå igjennom det og motarbeide det og være negativ hele veien.

Eller så kan jeg gå inn i det med tiltro til at det løser seg på den måten som er best for meg.

Prosessen må jeg igjennom uansett, men hvordan jeg forholder meg til det hele har jeg kontroll på selv.

Derfor har jeg tenkt å følge min egne råd, og gå inn med en positiv innstilling.

Jeg skal gjennomføre kursene, og ikke ta alt opp i verste mening, slik jeg har gjort hittill.

Allerede nå merker jeg at det er skjedd en endring.

Og endringen og kontrollen ligger hos meg.

Og endringen og kontrollen kan ligge hos deg.





3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle